Kjipe dager..

Så gikk det ikke som håpet. Så fikk drømmen min en smell. Det vi har kjempet så hardt for i mange måneder gikk ikke som planlagt. Partiet som jeg er så glad i sliter og må ta runder som vi så gjerne skulle sluppet å ta. Mennesker som jeg er glad i og ser opp til fikk ikke fullføre jobben sin, andre fikk ikke startet på det de drømmer om å gjøre.

Disse dagene er kjipe. Vi går rundt å sukker og er egentlig uten ord. Vi jobbet så hardt, vi hadde troa og nå trenger vi tid til å komme oss. Vi trenger tid til å hvile og få tilbake krefter. Så skal vi igjen ta tak, KrF finner veien videre og vi kommer til å løfte oss igjen.

Jeg har ingen analyse om hva som gikk galt. Jeg har ikke svarene du kanskje håper jeg kan gi deg. Eller kanskje synes du det er tåpelig av oss å reagere som vi gjør. Noen har bedt meg om å ikke bli så følelsesmessig involvert, jeg tar det ikke så veldig personlig. Jeg sitter ikke hjemme å gråter.

Jeg er lei meg, jeg er skuffa,  jeg er sliten, kanskje litt umotivert, bekymret for hva som skjer videre og jeg ser mange store utfordringer, men jeg har ikke gitt opp. Jeg har ikke gitt opp drømmen fra forrige post, jeg tror fortsatt det nytter og jeg tror fortsatt partiet mitt er viktig i norsk politikk . Mennesker her hjemme og ute i verden trenger et sterkt KrF. KrF er viktig for de tusenvis av barn som hvert år ikke får retten til liv, for de tusenvis av barn som dør hver dag av sykdommer vi aldri kommer til å få, for retten din til å tro som du vil og leve livet basert på din tro, for valgfrihet til å ordne hverdagen din som du vil og ikke som staten mener er best. KrF trengs for å snakke for dem som ikke kan snakke for seg selv. Det trengs poltikere som løfter blikket og tørr å mene noe om ting andre legger i en skuff.

Jeg er så stolt av partiet mitt, av alle dere som har kjempet så hardt og turt å bruke hjerte i politikken. Idalistene og drømmerne som bryr seg om mer en billigere bensin (klisje, men sant..). Jeg gleder meg til å fortsette å jobbe sammen med dere. Til å fortsatt jobbe for å skape et samfunn med plass til alle, uavhengig av egenskaper og status. Jeg gleder meg til den dagen vi får den oppslutningen vi fortjener.. men akkurat nå trenger vi tid til å hente oss inn. Tid til å gjøre det vi ikke har fått gjort de siste månedene. Det er lov til å tenke på andre ting. Og en liten pause er obligatorisk for oss alle. Jeg og kroppen min trenger tid til å komme på plass igjen. Nok var nok og nå snufser og nyser jeg. Jeg har en skole som jeg ikke har prioritert veldig høyt og jeg har mange venner som jeg har sett altfor lite til den siste tiden.

Så til dere som lurer på hvor vi KrFere er nå: Vi kommer sterkere tilbake, bare gi oss noen dager på å komme oss litt…

Hvorfor?

Etter dager som er så lange at du helt har glemt at du faktisk var en tur innom skolen på morran. Når det går så i ett at du ikke rekker å tenke på hva du gjør før du gjør det. Etter sånne dager når du endeilig har tatt på deg joggebuksa fra videregående. Når venninner kan fortelle om spennende dater. Om hvor mye tid de har brukt på lesesalen. Den nye filmen på kino. Når du utsetter invitasjoner. Leiligheten er et sted å sove, og bare det. Det er i sånne tider, på slike sene kvelder i joggebuksa at man spør seg selv: Hvorfor? Hvorfor gidder jeg? Hvorfor velger jeg å bruke så mye tid på dette?  Hva er vitsen?

Og jeg lander alltid på samme svar.

Det er viktig. Det kan utgjøre større forskjell enn vi er klar over. Det betyr noe.

Jeg tror det betyr noe hvem som styrer landet. Jeg tror Norge trenger å ha mennesker som ser lengre enn lommeboka i viktige posisjoner. Mennesker med hjerte på rett sted, som bryr seg om de de skal styre landet for. Vi trenger politikere som jobber ut i fra verdier og ikke systemer. Mennesker som tror på meg, som mener jeg betyr noe. Som mener du har en ukrenkelig verdi ved bare å være deg. Politikk er ikke bare vridninger av skattesystemer. Det handler om hvordan vi vil ha samfunnet vårt. Hva vi skal bygge på. Hva skal få styre retningen på landet vårt…

Jeg tror det nytter. Jeg tror at min innsats, sammen med alle de andre, kan bidra til at tusenvis av mennesker kan få en bedre hverdag. Fordi politikken er et virkemiddel, et verktøy til å gjøre samfunnet til et bedre sted. For de som ikke har det mest nødvendige i livet. De som samfunnet ikke ser. For dem kan politikken utgjøre en forskjell. Derfor nytter det. Det nytter å engasjere seg. Det er nødvendig at noen gjør det. Hvor ville vi vært på vei om noen ikke kjemper for det som er viktig, for det de tror på, for det som er rett? Hvilket samfunn ville vi hatt om ikke noen brydde seg og tok de kampene som det kan virke som hele landet ikke skjønner noe av? Jeg tror vi ville vært på villspor. På gal vei. Og det er alltid mer jobb å snu enn å velge rett i første omgang…

Jeg tror at politikk kan gjøre verden bedre. Den kan kanskje ikke redde hele verden alene, men den kan gjøre den veldig mye bedre. Politikken kan hjelpe mennesker ut av de vanskeligste situasjoner. Kan legge til rette for at mennesker kan få bli det de drømmer om. Politikken staker ut kursen for hva samfunnet skal mene om deg. Om meg og om verden rundt oss. Og det er ingen selvfølge at vi skal få vår verdi utifra hvem vi er, og ikke hva vi kan få til..

Så jeg kan være så lei jeg vil, så sliten at det nesten er litt på kanten, men jeg klarer ikke gi opp. Jeg gjør det fordi jeg tror på en politikk som tror på deg. Jeg gjør det ikke for maktens skyld alene, men for å kunne bruke makten til å skape det samfunnet som gir plass til alle. Og da kan ikke hvem som helst sitte å styre. Da er vi nødt til å gjøre en innsats. Kjempe for det vi tror på. Det som er best for deg, meg og landet vårt.

Derfor gjør jeg det. Fordi det handler om så mye mer enn finansdepartementet.

Det handler om deg, og meg.

Derfor.

Kan du hjelpe meg?

av Hans Inge Fagervik

Gi rom og ta plass.

Denne uken ble hovedstyret til en av Norges største kristne organisasjoner valgt, ikke en eneste kvinne kom inn. Nå gjorde sikkert ImF alt etter boka, og jeg skal ikke betvile medlemmenes vilje til å ta inn kvinner. Til det kjenner jeg organisasjonen for dårlig.
Problemet er bare at dette ikke er første overskriften som sier at det ikke er rom for jenter, at kvinner ikke hører hjemme på talerstolen, at jenter kan være med et stykke, men ikke ta de viktigste avgjørelsene. Det er ikke den første overskriften som får meg til å lure: har jeg ikke noe å komme med? Er jeg uønsket? Er mine gaver, mine ideer og tanker automatisk mindre gode enn kameraten min sine?

Jeg har ofte fått høre at jeg er altfor rødstrømpe, vi er i 2009 lissom. Jenter kan faktisk gjøre som de vil, så slutt å syt. Og ja, jeg tror jenter kan gjøre som vi vil. Vi har alle mulighetene åpne, men vi blir ikke alltid heiet fram. Jeg blir ikke inspirert av å lese disse sakene. Jeg får ikke helt følelsen av at her vil de ha meg. Fra våre menigheter/organisasjoner sendes det ut signaler, sikkert ikke med vilje alltid, om at her har det stort sett vært menn i tet og det er egentlig helt greit at det fortsatt er det. Fordekt under vitser får vi høre “kvinner hører jo hjemme på kjøkkenet” eller “jenter skal jo ikke si noe på møte”. For noen er de harmløse, for andre jenter er det et slag og et signal om at du burde roe deg. Du hører ikke hjemme her. Det du har å si vil egentlig ingen høre.

I de største menighetene i landet vårt står det en kvinne på talerstolen 2-4 ganger i løpet av et halvår (just my guess). Det er noen få kvinner som har tatt på seg ansvaret som pastorer. De godt over 150 sommersamlingene våre har stort sett mannlige navn på plakaten. Gutta har mye bra å komme med, men det representerer ikke særlig godt salen, som stort sett er dominert av jenter. Jenter som trenger forbilder, som trenger å identifisere seg med noen, som trenger å se at de kan faktisk. Jentene trenger å se at det er ikke en selvfølge at det er en gutt som står der oppe. Jeg tror ikke vi går rundt å føler seg undertrykte, vi bare tenker ikke over det. Det har jo alltid vært sånn, og tanken streifer sjeldent at man kunne ha noe å komme med. Vi er ikke vant til det, og blir sjeldent utfordret på det.

Nå er det ikke sånn at hele verden har skylden, og at vi søte, snille pikene blir holdt igjen av alle andre. Vi holder oss selv igjen. Vi byr ikke på oss selv. Jenter er kanskje litt mer “ydmyke” enn mange av gutta, så vi tørr ikke. Vi vil ikke stikke oss ut (hva ville alle de andre jentene sagt da!?). Og vi har ikke troa på oss selv. Og kanskje ikke på hverandre heller. Gutta har alltid gjort det, og de gjør det bra. “Så hvorfor ta seg bryet? Og dessuten så kan jeg ikke være sånn som gutta uansett, ville aldri ha klart det.” Nei, og godt er det.. vi er skapt så forskjellig av en grunn. Og jeg tror det er på tide at vi jenter viser hvordan det vil si å være jente og taler, jente og leder, jente og styremedlem. Hvordan vi takler de harde kampene, ikke på guttas premisser lengre, men sånn som vi vil gjøre det.

Så nå vil jeg sparke litt i gang i flere retninger her. Menigheter og folk gi jenter en skikkelig sjanse, ikke en som ser bra ut på papiret og som aldri blir noe av, men våkn opp og se potensiale. Ta et overblikk og se ressursene, mulighetene og alle lederene som sitter ubrukt i salen(forsåvidt av begge kjønn, men jentene er nok flere). Gi de troa på at de kan bidra, oppmuntre, hei fram. Vi er rett og slett nødt til å gjøre noe, for det går ikke av seg selv som vi lenge har tenkt..
Også, til oss jenter! Ta tak! Engasjer deg! Ikke si deg fornøyd med å bare være med på litt, du har så mye mer å komme med. Alle skal ikke stå på scene eller være ledere, men alle skal vi ta vår plass og ikke bare svirre rundt i full tillit til gutta. Og vi må støtte hverandre. Ikke sånn feministisk “vi skal ta gutta”-støtte, men fordi jenter bryr seg mer om hva andre jenter mener enn noen andre. Vi trenger hverandre, trenger å høre til og trenger å bli backa. Ikke himla med øynene over, eller å gå i konstant frykt for hverandres reaksjoner på det ene eller det andre. Og jentene som kommer etter oss trenger noen å se opp til, noen som baner vei og som tar sin plass.

Det handler om å gi og ta. Gi rom og ta plass.