Pust med magen

Sier hun til seg selv. Pust med magen. Det kommer til å gå over. Hun retter blikket oppover. Ikke av så hellige grunner som man kunne tro. Hun retter blikket oppover for å stenge for tårene som stadig presser på. Noen ganger må en kraftig himling til.

Pust med magen. Stopper på hjørnet. Hun tar et dypt trekk. Ser opp. Og går mot døra. Pust med magen nå. Kom igjen. Går smilende inn og forteller alle som vil høre at dette går bra. Dagene går jo. Livet går jo videre. Det å kjenne på savn er jo fint også. Bullshit, tenker hun. Du er tøff, sier de.

De skulle bare visst. Hun puster med magen igjen. Dypere enn i sta. Hun er på grensen til å tippe. Hun klarer det alltid når hun må. Pust med magen. Bite tenna sammen. Være flink jente.

Når hun så har møtt det siste mennesket for dagen. Overbevist dem om at dagene går. Ikke fordi hun vil, men fordi hun ikke klarer å la være. Det handler om å ha kontroll. Om å kunne puste med magen. Nå puster hun ikke i det hele tatt. Føles det ut som. Nå bare savner hun. Og nå hjelper det ikke å se opp eller himle. Hun mistet kontrollen.

Nå er hun bare sint. Lei. Lei seg. Det som skulle være så fint er satt på pause. Livet er satt på pause. Livet som skulle leves sammen skal nå leves alene. Samtidig sammen. Forvirret og sliten. Glad i og savn. Tålmodighet og frustrasjon. Alt skal skje på en gang. Hun puster med magen og møter livet. Himler med øyna og tar i mot det som kommer. Viljestyrken gir henne styrken. Hun vil klare det. Så pust med magen.

Det kunne like godt vært meg.

Du står det med lua å hånden. Du vil helst ikke møte øynene mine. Bak deg ser jeg hvordan du har gått med tunge skritt hit. Dette var siste utvei, det siste stedet du skulle gå. Og nå er du er, og du ber om hjelp til det mest nødvendige. Ikke mer enn det altså, bare sånn at du klarer deg en stund.

Jeg ser du kommer inn. Ser at du er kald. Ser at dette er langt fra det du så for deg når du engang hadde håp om en fremtid. Du er i en alder av bare noen år eldre av enn meg og tydeligvis har livet gitt så hard medfart at du ikke klarte mer. Og nå oppsøker du stedet hvor bare de desperate går. Uten håp. Med lua i hånden. Blikket i gulvet. Jeg kan ikke annet enn å lure på hva som gjør at det er jeg som står på denne siden. Hva som gjorde at du havnet på den andre siden?

Hvorfor har du gitt opp?

Hvor er de som kan fortelle deg at livet ikke er over?

Hvor er de som skulle fanget deg opp for lenge siden og gitt deg noe å leve for?

Sikkerhetsnettet som skulle hindre at du havnet her?

Og hvordan kan jeg gjøre mer enn det aller mest nødvendige for deg? I desperasjon over å gi deg håpet og troen tilbake blir jeg bare stående. Stående i et forsøk på å finne øynene dine og fortelle deg at jeg ser deg. Stående i et forsøk på å nå inn til hjertet ditt med et smil som forteller deg at du kan reise deg igjen. At det ikke er forsent. At verken du eller livet er så håpløst som folk rundt deg sier. Fortelle deg at det like gjerne kunne vært meg. At jeg ikke skjønner hvorfor det er deg og ikke meg. Fortelle deg at du ikke skal skamme deg, ikke ovenfor meg. Vi er begge mennesker. Med samme utgangspunkt, det er bare livet som han behandlet oss forskjellig. Dessverre.

Du vil helst ikke være her lenge. Bare få det du kom for å gå. Usett. Hjem for å glemme. Prøve å få tiden til å gå, helst så fort som mulig. Slik at det hele snart er over. Min desperasjon lammer meg. Jeg finner ikke ordene. Jeg klarer ikke løse utfordringene dine. Finner ikke ordene som kan tenne lyset i øynene igjen. Alt jeg klarer er å finne øynene dine. Se inn i dem. Og fortelle deg alt med et smil. Jeg håper du leser det jeg ønsker å fortelle deg i dette smilet. Og om du ikke klarer det at jeg i hvertfall gjorde det turen hit enklere for deg. At i hvertfall disse sekundene var gode for deg. Og at smilet kan varme deg på veien hjem.

Neste gang skal jeg finne ordene. Og sammen kan vi kanskje finne håpet igjen.

så lenge..

Så lenge kvinner gråter
som de gjør nå,
vil jeg kjempe.

Så lenge små barn går sultne
som de gjør nå,
vil jeg kjempe.

Så lenge mennesker går
inn og ut av fengsel,
som de gjør nå,
vil jeg kjempe.

Så lenge noen sliter
med avhengighet,

så lenge det finnes
en misbrukt kvinne,

så lenge det finnes en sjel
som lever uten Guds lys,
vil jeg kjempe.

Jeg vil kjempe til siste slutt.

- William Booth

Streker

Streken ble uklar. Streken du selv hadde satt mer eller mindre bevisst. Den streken som viste hvor grensen gikk. Dit, men ikke lengre. Helt til den ble uklar. Du husket ikke helt hvorfor du satt den akkurat der. Hvorfor du ikke skulle krysse den. Kanskje ble streken uklar over tid, eller kanskje det skjedde der og da. Du vet ikke. Det eneste du vet er at du har krysset den og nå vet du ikke om du skal gå tilbake eller bli. Sette en ny strek som ikke skal krysses. En grense for hvor langt du vil gå i neste runde.

Noen streker bør krysses. De blir uklare fordi de ikke er der for en god grunn. Disse strekene har du satt for å passe på deg selv. Hemme deg selv i nå så langt du kan. Streker satt i frykt for å ikke å oppnå det som er på andre siden. Grenser satt i mangel på tillit til at du kan klare det. Over tid modnes kanskje tanken i deg og streken blir uklar. Du krysser. Eller så skjedde det i et vågalt øyeblikk. Du gjorde det du hadde sagt du aldri skulle gjøre og du hadde krysset streken. Skal du gå tilbake?

Andre grenser er lagt fordi det er riktig. Streker som ikke bør krysses av respekt for deg selv og andre. Streker trukket av overbevisning om godt og ondt. I kampens hete ble likevel grensene uklare. Du likte kicket det gav. Og ingen trenger å få vite det. Streken viskes ut og du gjør det du aldri skulle gjøre. Og det føltes godt. Der og da. Er grensen krysset for alltid eller kan du gå tilbake?

Når man står framfor en uklar strek, en grense klar til å krysses, eller man ser seg tilbake på en strek som allerede er tråkket over, er det vanskelig å vite hvilken retning man skal ta. Kan du fortsette eller bør du snu? Det er få andre som kan gi svaret. Du satt streken selv og det er bare du som vet om den var riktig å krysse eller ikke.

Noen grenser har du satt der av en god grunn. Du merker det fordi skrittet over streken var et skritt bort fra den du ønsker å være. Den du drømmer om å bli. Den du håpet du engang kunne være. Streken var satt der fordi den retningen ville føre deg dit du ikke ville, og nå er den krysset.

Det er da valget må taes. Det er da du må bestemme deg for om du vil bli den du håpte på. Det er aldri for sent. Vi kan alltid velge å gå tilbake. Noen ganger er the walk of shame. Det er likevel alltid et tegn på karakter. Et tegn på at du klarer å stå oppreist selv om har driti deg fullstendig ut. Og et tegn på at du er en stayer som ikke lar noen skritt i feil retning stoppe deg i å nå målet. Stoppe deg på veien til å bli det du håpet du kunne bli. På veien dit er det noen streker som skal krysses og du skjønner hvilke det er fordi de leder deg nærmere målet. Fordi de grensene hindret deg i å ta ut det som skulle ut. Også er det de andre strekene som kan friste så mye å krysse, men som du vet du aldri bør gå over.. fordi de peker feil vei.