Du står det med lua å hånden. Du vil helst ikke møte øynene mine. Bak deg ser jeg hvordan du har gått med tunge skritt hit. Dette var siste utvei, det siste stedet du skulle gå. Og nå er du er, og du ber om hjelp til det mest nødvendige. Ikke mer enn det altså, bare sånn at du klarer deg en stund.
Jeg ser du kommer inn. Ser at du er kald. Ser at dette er langt fra det du så for deg når du engang hadde håp om en fremtid. Du er i en alder av bare noen år eldre av enn meg og tydeligvis har livet gitt så hard medfart at du ikke klarte mer. Og nå oppsøker du stedet hvor bare de desperate går. Uten håp. Med lua i hånden. Blikket i gulvet. Jeg kan ikke annet enn å lure på hva som gjør at det er jeg som står på denne siden. Hva som gjorde at du havnet på den andre siden?
Hvorfor har du gitt opp?
Hvor er de som kan fortelle deg at livet ikke er over?
Hvor er de som skulle fanget deg opp for lenge siden og gitt deg noe å leve for?
Sikkerhetsnettet som skulle hindre at du havnet her?
Og hvordan kan jeg gjøre mer enn det aller mest nødvendige for deg? I desperasjon over å gi deg håpet og troen tilbake blir jeg bare stående. Stående i et forsøk på å finne øynene dine og fortelle deg at jeg ser deg. Stående i et forsøk på å nå inn til hjertet ditt med et smil som forteller deg at du kan reise deg igjen. At det ikke er forsent. At verken du eller livet er så håpløst som folk rundt deg sier. Fortelle deg at det like gjerne kunne vært meg. At jeg ikke skjønner hvorfor det er deg og ikke meg. Fortelle deg at du ikke skal skamme deg, ikke ovenfor meg. Vi er begge mennesker. Med samme utgangspunkt, det er bare livet som han behandlet oss forskjellig. Dessverre.
Du vil helst ikke være her lenge. Bare få det du kom for å gå. Usett. Hjem for å glemme. Prøve å få tiden til å gå, helst så fort som mulig. Slik at det hele snart er over. Min desperasjon lammer meg. Jeg finner ikke ordene. Jeg klarer ikke løse utfordringene dine. Finner ikke ordene som kan tenne lyset i øynene igjen. Alt jeg klarer er å finne øynene dine. Se inn i dem. Og fortelle deg alt med et smil. Jeg håper du leser det jeg ønsker å fortelle deg i dette smilet. Og om du ikke klarer det at jeg i hvertfall gjorde det turen hit enklere for deg. At i hvertfall disse sekundene var gode for deg. Og at smilet kan varme deg på veien hjem.
Neste gang skal jeg finne ordene. Og sammen kan vi kanskje finne håpet igjen.
