Pust med magen. Stopper på hjørnet. Hun tar et dypt trekk. Ser opp. Og går mot døra. Pust med magen nå. Kom igjen. Går smilende inn og forteller alle som vil høre at dette går bra. Dagene går jo. Livet går jo videre. Det å kjenne på savn er jo fint også. Bullshit, tenker hun. Du er tøff, sier de.

De skulle bare visst. Hun puster med magen igjen. Dypere enn i sta. Hun er på grensen til å tippe. Hun klarer det alltid når hun må. Pust med magen. Bite tenna sammen. Være flink jente.

Når hun så har møtt det siste mennesket for dagen. Overbevist dem om at dagene går. Ikke fordi hun vil, men fordi hun ikke klarer å la være. Det handler om å ha kontroll. Om å kunne puste med magen. Nå puster hun ikke i det hele tatt. Føles det ut som. Nå bare savner hun. Og nå hjelper det ikke å se opp eller himle. Hun mistet kontrollen.

Nå er hun bare sint. Lei. Lei seg. Det som skulle være så fint er satt på pause. Livet er satt på pause. Livet som skulle leves sammen skal nå leves alene. Samtidig sammen. Forvirret og sliten. Glad i og savn. Tålmodighet og frustrasjon. Alt skal skje på en gang. Hun puster med magen og møter livet. Himler med øyna og tar i mot det som kommer. Viljestyrken gir henne styrken. Hun vil klare det. Så pust med magen.

Jeg ser du kommer inn. Ser at du er kald. Ser at dette er langt fra det du så for deg når du engang hadde håp om en fremtid. Du er i en alder av bare noen år eldre av enn meg og tydeligvis har livet gitt så hard medfart at du ikke klarte mer. Og nå oppsøker du stedet hvor bare de desperate går. Uten håp. Med lua i hånden. Blikket i gulvet. Jeg kan ikke annet enn å lure på hva som gjør at det er jeg som står på denne siden. Hva som gjorde at du havnet på den andre siden?

Hvorfor har du gitt opp?

Hvor er de som kan fortelle deg at livet ikke er over?

Hvor er de som skulle fanget deg opp for lenge siden og gitt deg noe å leve for?

Sikkerhetsnettet som skulle hindre at du havnet her?

Og hvordan kan jeg gjøre mer enn det aller mest nødvendige for deg? I desperasjon over å gi deg håpet og troen tilbake blir jeg bare stående. Stående i et forsøk på å finne øynene dine og fortelle deg at jeg ser deg. Stående i et forsøk på å nå inn til hjertet ditt med et smil som forteller deg at du kan reise deg igjen. At det ikke er forsent. At verken du eller livet er så håpløst som folk rundt deg sier. Fortelle deg at det like gjerne kunne vært meg. At jeg ikke skjønner hvorfor det er deg og ikke meg. Fortelle deg at du ikke skal skamme deg, ikke ovenfor meg. Vi er begge mennesker. Med samme utgangspunkt, det er bare livet som han behandlet oss forskjellig. Dessverre.

Du vil helst ikke være her lenge. Bare få det du kom for å gå. Usett. Hjem for å glemme. Prøve å få tiden til å gå, helst så fort som mulig. Slik at det hele snart er over. Min desperasjon lammer meg. Jeg finner ikke ordene. Jeg klarer ikke løse utfordringene dine. Finner ikke ordene som kan tenne lyset i øynene igjen. Alt jeg klarer er å finne øynene dine. Se inn i dem. Og fortelle deg alt med et smil. Jeg håper du leser det jeg ønsker å fortelle deg i dette smilet. Og om du ikke klarer det at jeg i hvertfall gjorde det turen hit enklere for deg. At i hvertfall disse sekundene var gode for deg. Og at smilet kan varme deg på veien hjem.

Neste gang skal jeg finne ordene. Og sammen kan vi kanskje finne håpet igjen.

Så lenge små barn går sultne
som de gjør nå,
vil jeg kjempe.

Så lenge mennesker går
inn og ut av fengsel,
som de gjør nå,
vil jeg kjempe.

Så lenge noen sliter
med avhengighet,

så lenge det finnes
en misbrukt kvinne,

så lenge det finnes en sjel
som lever uten Guds lys,
vil jeg kjempe.

Jeg vil kjempe til siste slutt.

- William Booth

Noen streker bør krysses. De blir uklare fordi de ikke er der for en god grunn. Disse strekene har du satt for å passe på deg selv. Hemme deg selv i nå så langt du kan. Streker satt i frykt for å ikke å oppnå det som er på andre siden. Grenser satt i mangel på tillit til at du kan klare det. Over tid modnes kanskje tanken i deg og streken blir uklar. Du krysser. Eller så skjedde det i et vågalt øyeblikk. Du gjorde det du hadde sagt du aldri skulle gjøre og du hadde krysset streken. Skal du gå tilbake?

Andre grenser er lagt fordi det er riktig. Streker som ikke bør krysses av respekt for deg selv og andre. Streker trukket av overbevisning om godt og ondt. I kampens hete ble likevel grensene uklare. Du likte kicket det gav. Og ingen trenger å få vite det. Streken viskes ut og du gjør det du aldri skulle gjøre. Og det føltes godt. Der og da. Er grensen krysset for alltid eller kan du gå tilbake?

Når man står framfor en uklar strek, en grense klar til å krysses, eller man ser seg tilbake på en strek som allerede er tråkket over, er det vanskelig å vite hvilken retning man skal ta. Kan du fortsette eller bør du snu? Det er få andre som kan gi svaret. Du satt streken selv og det er bare du som vet om den var riktig å krysse eller ikke.

Noen grenser har du satt der av en god grunn. Du merker det fordi skrittet over streken var et skritt bort fra den du ønsker å være. Den du drømmer om å bli. Den du håpet du engang kunne være. Streken var satt der fordi den retningen ville føre deg dit du ikke ville, og nå er den krysset.

Det er da valget må taes. Det er da du må bestemme deg for om du vil bli den du håpte på. Det er aldri for sent. Vi kan alltid velge å gå tilbake. Noen ganger er the walk of shame. Det er likevel alltid et tegn på karakter. Et tegn på at du klarer å stå oppreist selv om har driti deg fullstendig ut. Og et tegn på at du er en stayer som ikke lar noen skritt i feil retning stoppe deg i å nå målet. Stoppe deg på veien til å bli det du håpet du kunne bli. På veien dit er det noen streker som skal krysses og du skjønner hvilke det er fordi de leder deg nærmere målet. Fordi de grensene hindret deg i å ta ut det som skulle ut. Også er det de andre strekene som kan friste så mye å krysse, men som du vet du aldri bør gå over.. fordi de peker feil vei.

Velsigna du dal over fjordan
velsigna du lys over land
velsigna de evige ordan
om håp og ei utstrakt hand
verg dette lille du ga oss
den dagen du fløtta oss hit
så vi kjenne du aldri vil la oss
førkomme i armod og slit

Vi levde med hua i handa
mæn hadde så stærk ei tru
og ett har vi visseleg sanna
vi e hardhause vi som du
no har vi den hardaste ria
vi slit med å kare oss fram
mot lyset og advensti’a
d’e langt sør te Betlehem

Guds fred over fjellet og åsen
la det gro der vi bygge og bor
Guds fred over dyran på båsen
og ei frossen og karri jord
du ser oss i mørketidslande
du signe med evige ord
husan og fjellet og vannet
og folke som leve her nord

- Trygve Hoff

]]> http://frkoftearntsen.wordpress.com/2009/12/24/god-jul-med-nordnorsk-julesalme/feed/ 0 frkoftearntsen n745365275_5194889_1389 n745365275_5194890_1971 http://frkoftearntsen.wordpress.com/2009/12/08/sp%c3%b8rsmal-i-stormen/ http://frkoftearntsen.wordpress.com/2009/12/08/sp%c3%b8rsmal-i-stormen/#comments Tue, 08 Dec 2009 22:09:02 +0000 frkoftearntsen http://frkoftearntsen.wordpress.com/?p=261 Fortsett å lese →]]> Hun hadde endelig fått smilet tilbake. Det smilet som er ekte, som varmer. Det smilet hun selv kan kjenne strekke seg fra innsiden og ut. Endelig var det der etter noen harde tider som hun slet seg igjennom. Ved hjelp av håpet om det som kommer og troen på en bedre tid. Hun gjorde alt for å holde motet oppe. Ville ikke gi opp. Søkte styrke hos Han som har all makt i himmel og på jord. Hun kjeftet og stilte spørsmål ut i det som føltes som det blå. I sta tro på at Han var der, på tross av det hun mente var mangel på tilstedeværelse i hverdagen som var så fylt av alt som ikke skulle skje.

De ba henne ha tillit til Han som har kontroll over alt. Som vet best. Men hun var langt forbi tillit, hun hadde ingen andre kort å spille på. Om ikke Han stilte opp snart og gav henne en mening med det hele kom hun ikke til å klare seg mye lengre. Trodde hun. Livet hadde hun gitt og hun levde for å gjøre som Han ville. Likevel raste det rundt henne. Den ene stormen avløst av den andre.

Så roet det seg. Hadde Han sovet og blitt vekt av hennes desperate rop, for så å reise seg og tie stormen? Kanskje, men hun visste likevel at uten Han hadde hun ikke stått han a. Og nå var endelig smilet tilbake. Det smilet hun selv kjente var ekte.

Smilet fikk varme henne en kort tid før det igjen kom en utfordring for stor. En storm i drakt av skuffelse og bekymring. Og igjen må hun kjempe med Han som blir så fjern. Han som hun vet er alle steds og alltids nærværende, men som hun bare en sjeldent gang føler. Og igjen stiller hun spørsmålet: hva gjorde jeg galt? Hun har lagt det i Hans hender, men alikevell blir smilet igjen noe hun ikke kjenner. Og hun må igjen lure på hvorfor svarene på bønnene hennes skal være det motsatte av det hun ønsket. Hvem er Han egentlig? Og hva vil Han med henne? Sammenhengene gjemmer seg og spørsmålene blir større og tyngre.

Svarene lar vente på seg. Det eneste hun vet at er at det er ingen andre som kan gi henne svarene. Hun er forbi der hun kan velge eller velge bort. Uten Han vil hun ikke klare dagene som kommer. Så midt oppi stormen klamrer hun seg fast og prøver å stole på Han som sier han vil være lys for hennes fot og som dekker langbord foran fienden. Han som tar i mot våre stormer. Hun skulle bare ønske Han kunne roet stormen før den nådde henne. Før smilet igjen ble noe hun tok på seg på vei ut døra. Han lar henne rase og tvile. Så sier Han forsiktig og kjærlig:

Også denne stormen skal vi klare sammen.  Jeg dekker deg under mine fjær. Under mine vinger finner du ly. Min trofasthet er ditt skjold og din beskyttelse. (salme 91:4)

I dag hadde jeg på meg samme jakken, og det var om mulig enda kaldere ute. Og jeg tenkte igjen på storfa fra Halvdan sangen, som nordlending er det sånt som jevnlig dukker opp,  jeg tenkte at jeg ville ikke at det skulle være så langt inn til mitt hjerte og jeg ville ikke at kulda skulle sette seg på innsiden av jakka. Derfor var det godt å merke, etter to stk kafeprater med to stk veldig forskjellige samtalepartnere, at hjertene banker på innsiden av de tjukke jakkene fortsatt. At selv om vi haster forbi hverandre på gata hutrende er det varme i hjertene. Og det er ikke så langt inn som jeg følte når jeg satt ved siden av det store sukket på bussen. Ja det er kaldt, og ja det er mange stive og hastende ansikter der ute, men det trenger ikke å bety at vi alle har gått i hi. At vi gjemmer oss fra hverandre og ikke ønsker å nå inn til hjertene til hverandre. Og det er jo nettopp i de mørke, kalde månedene vi trenger nettopp dette: å varme oss på hjertene til hverandre, de som banker bak de tykke jakkene. Hjertene som kanskje blir vanskeligere å se når kulda setter inn og nettene blir lange. Det kan være at Halvdan har rett i at det er litt lengre inn til dem nå enn på den lette sommeren. Kanskje må vi lete litt og jobbe oss inn til der det varmer skikkelig. Likevel er det verdt det, for det er ingenting som varmer så godt som et varmt hjerte .

Her er noen dårlige, og små glimt fra stua vår..

Livet går videre. Kanskje var ikke drømmen så viktig alikavell. Du klarer deg jo fint på egen hånd. Uten drømmen, og uten slagene som den gang på gang fikk. Du forteller folka at du har mistet troen på det. At du klarer deg fint uten. Kanskje det ikke er meningen for deg. Og du ignorer knasingen du hører fra rommet når du sier det, men du vet at det betyr enda lengre omveier fra nå av.

Så skjer det som ikke skulle skje. Du kjenner at drømmen sniker seg inn igjen. Ut av rommet hvor du har lagt den, for alltid. Kanskje kom det noen å banket på, slapp den ut og du klarte ikke å hindre det. Kanskje lot du for mange tanker leke i nærheten av rommet, og de dro drømmen ut. Frykten kommer hånd i hånd med håpet. Frykten for igjen å måtte tåle slag og håpet om at denne gangen skal det gå. Mye har forandret seg, det er muligens tid for det nå, men aller helst vil du slenge den inn på rommet igjen. Det tok så smertelig lang tid å få den inn første gang, å slippe den løs vil være dumskap. Frykten og håpet drar i hver sin ende av drømmen, og du venter på en seier.

Det er enda jevnt, men du vet at håpet er en av de tre store som alltid blir stående. Og du vet at drømmer ikke hører hjemme i rommet hvor den ikke får rom til å skape håp. Likevel holder du en knapp på frykten, for å være på den sikre siden. Men du vet at en annen av de tre store alltid driver frykten ut.